Spørsmål og svar er hentet fra spalten til meditasjonslærer Maria Gjems-Onstad og kurslærer Dag Spilde i Acem Magasinet. Du finner også en del lydfiler her hvor du kan lytte til opplest tekst.

Ledighet i møte med seg selv

Ledighet er viktig. Det har jeg skjønt. Men hva det betyr er jeg fortsatt usikker på. Å ligge å meditere er visstnok ikke ledighet, men sløvhet. Kan ledighet sammenliknes med å slentre nedover gaten, avslappet og oppmerksom på hva som foregår? Selv tenker jeg at jeg er nær ledighet når meditasjonen flyter  litt av seg selv.

Som du sier er ledighet viktig. I meditasjonen er ledighet å åpne for og la det spontane slippe til. Åpne for det vi ikke styrer med vår vilje. Ledighet tar i mot og inkluderer, skyver ikke bort. Vi skal gjenta metodelylden lett og uanstrengt. Da kommer vi nærmere det som er i sinnet.

Opplevelsen av dette varierer. Av og til kan det oppleves stille og flytende, av og til er vi i kontakt med vanskeligere sider i oss selv, og vår gjentagelse av lyden blir mer masete. Vi møter stadig noe vi ikke liker og opplever at vi strever. Vi tenker at dette kan ikke være ledig – men det kan det.

En kvinne formulerte sitt meditasjonsproblem omtrent slik. “Jeg er veldig travel i hverdagen, har en ganske masete jobb, har mye gående på fritiden. Jobber frivillig i nærmijøet, er med i sportsaktiviteter, og vil gjerne  vil gjerne mediterer regelmessig. Av og til når jeg mediterer kjenner meg rolig. Det er en god følelse og nesten litt uvant. Men av og til jeg jeg like stresset som jeg ofte føler meg i livet. Da mediterer jeg kanskje feil. Meditasjonen  oppleves mindre viktig, og jeg har lettere for å hoppe over å meditere. Det gjør meg jo ikke roligere likevel.

La oss se på det aspektet ved meditasjonen som er å bringe oss nærmere oss selv. Kvinnen likte ikke å være  stresset, men hun hadde en indre drivkraft som gjorde at hun stadig var stresset, oppsøkte nye aktiviteter.  Meditasjonen bringer henne nær denne drivkraften. Hun opplever sin egen uro, og liker dette dårlig.

Mange av oss har lignende erfaringer. Vi ønsker ikke egentlig å møte oss selv. “Jeg har nok av mitt sinne i hverdagen, la meg slippe at det skal fylle meditasjonen.” “Jeg er super slapp nå for tiden, ønsker at meditasjonen kan spre litt mer vitalitet og energi inn i meg.” Av og til får vi det vi ønsker, antakelig fordi vi har så mange ulike stemninger i oss. Av og til får vi det vi ikke ønsker, det vi forakter eller ønsker oss bort fra.

Meditasjon handler om å akseptere ulike deler av oss selv, også det vi spontant ikke liker. Endring av uønskede sider går gjennom å bli kjent med, akseptere og ikke la disse uønskede sider eller reaksjonsmønstre styre våre liv. Den omtalte kvinnen kunne gjøre noe med livet slik at det ikke ble like proppfullt av aktivitet og stress. Når stresset fylte meditasjonen, kunne hun etterhvert akspetere at her har jeg meg selv igjen, og kanskje til og med ha litt empati med seg selv. “Huff som jeg stresser da.”

«Økt ledighet til det som uttrykker seg gjennom spontanaktivitetene, oppnås gjennom egenaktiviteten, altså gjennom ledig gjentakelse av metodelyden. Ledighet og økt indre frihet kan ikke tilføres direkte til spontanaktivitetene ved å tilstrebe aksept, godhet eller lignende.» (Mer å hente, Dyade forlag 2017). Det er altså det vi gjør i meditasjon som bidrar til økt ledighet. Mens vår egen vurdering av meditasjon kan bidra til at vi godtar det som kommer, slik at det får spille seg ut.

Ledighet utenfor meditasjon er en livsholdning der man tåler å se seg selv og de situasjoner man er oppe i, uten å skulle forstille seg. Også å se andre ganske klart, uten man har behov for å forandre det hos den andre som du ikke liker. Som ser barnet som trenger trøst, som ser den voksne som strever, men som også kan hjelpe frem ny og mer tilpasset atferd.

På en annen måte kan vi si at ledighet er å slippe investeringene som sier oss at vi må det  på bestemte måter for at livet er ok. Hvis vi bruker større ord, kan vi si at ledighet er kjærlighet eller forsoning, med oss selv og med andre.  Ikke som en konstant tilstand eller en tilstrebet holdning. Men som et glimt av aksept, blant et  mylder av andre følelser.

Kan mindfulness og Acem meditasjon gå sammen?

Til og fra har jeg meditert slik jeg lærte i Acem for noen år siden. Så fikk vi nylig lære mindfulness på jobben. Det var interessant med noen nye teknikker. Men så har jeg hørt en gang at man skal holde seg til én teknikk for ikke å blande dem.  Så da vil jeg gjerne høre fra dere hva det betyr, og hva som kan skje hvis jeg benytter begge teknikker.

Mindfulness er en rekke ulike teknikker. Noen kan praktiseres i hverdagen uten at de forstyrrer tiden man utfører Acem-meditasjon. Andre kan lede til avvik i utførelsen slik vi underviser. Men først hva som karakteriserer Acem-meditasjon til forskjell fra mange andre metoder, der en metode omfatter både teknikk og pedagogikk.

Acem-meditasjon gir avspenning og energi, og kan på lengre sikt bidra til personlig utvikling. Oppgaven er stadig å finne ledig metodelydgjentagelse som øker spontane muligheter til spenningsbearbeidelse og ressursfrigjøring. På lengre sikt og bare ved regelmessig meditasjon starter aktualisering av grunnleggende personlighetstrekk. Rester, begrensninger og spenninger som ellers neppe er gjenstand for modifikasjon, bearbeides. Meditasjonen er et samspill mellom å gjenta en metodelyd med ledighet og møte med spontane tanker, bilder, stemninger og følelser som skal få lov til å spille seg ut uten at vi griper inn på annen måte enn lett oppmerksomhet på metodelyden.

Mindfulness handler om å oppøve oppmerksomt nærvær, mer mental balanse og mer (selv)bevissthet. Sitat fra mindful.ord: “Mindfulness is the basic human ability to be fully present, aware of where we are and what we’re doing, and not overly reactive or overwhelmed by what’s going on around us.” “The aim of mindfulness is not quieting the mind, or attempting to achieve a state of eternal calm. The goal is simple: we’re aiming to pay attention to the present moment, without judgment.”

Forskjellene er subtile. I Acem-meditasjon gjentar vi en metodelyd med ledighet, mens resten får være som det er. I mindfulness er oppmerksomheten på det som er i sinnet. Acem-meditasjon mister noe av sitt potensiale hvis vi der også aktivt retter oppmerksomheten mot tankene. Mindfulness mister hensikten hvis man ikke er opptatt av det som er i sinnet. Det er vanskelig å holde på disse reglene uten å holde kontroll hvis man praktiserer begge meditasjonsformer. Og slik kontroll reduserer utbyttet av begge teknikker.

Mindfulness har observasjonsteknikker man kan praktisere uten at det nødvendigvis forstyrrer utførelsen av Acem-meditasjon. For eksempel teknikker man benytter når man går, spiser, trener, kjører bil eller samtidig med andre gjøremål. Da er situasjonen forskjellig fra sittende meditasjon og det er mindre fare for overføring av holdninger.

Starte på nytt?

Etter å ha lest noen utgaver av AcemMagasinet og vært på et par helgeretretter har jeg fått med meg at man skal være der man er i meditasjon. Jeg har forstått det slik at heller ikke ubehagelige tanker skal skyves bort. Og at uro og rastløshet skal få være. Jeg synes det kan være ganske utfordrende noen ganger, men jeg prøver. Men så lurer jeg på om man ikke skal starte litt på nytt igjen når man mediterer feil. Da må man vel rette opp feilen? Ikke fortsette å meditere feil?

Du har fått med deg det viktige budskapet: Ikke skyv bort det som dukker opp i sinnet. Det som kommer spontant skal få plass i sinnet. Ved siden av eller i bakgrunnen for metodelyden. Eller ved spontanabsorpsjon der tanker tar helt over og man blir fanget av dem. Å gi plass til det spontane er å ta inn over seg det som en gang har vært skjøvet bort eller neglisjert. Det er et bidrag i arbeidet med å bli mer “hel ved”, å representere mer av seg selv.

Så var det spørsmålet om hva du skal gjøre når du tror at du mediterer feil. Skal du også fortsette slik du gjør? Du presiserer ikke hva du oppfatter som feil meditasjon, så vi forsøker oss på noen eksempler: A. Metodelyden er ikke slik man lærte den. Den er forvrengt eller mangler stavelser. B. Metodelyden flyter ikke slik den burde gjøre når den gjentas ledig. Den oppfattes som hakkete. C. Metodelyden er uklar, kanskje tåkete. D. Den mediterende forsøker med vilje å gjøre metodelyden klar eller sterk med en grad av anstrengelse.

Av de fire eksemplene vi har nevnt, er det bare ett klart eksempel på feil meditasjon: Eksempel D. De andre er eksempler der det spontane kan påvirke metodelyden. Det skal vi tillate. At metodelyden blir svak eller forvrengt kan skyldes at man slipper inn over seg ubevisste sider. Med denne påvirkningen av det ubevisste har man anledning til å slippe fri noe av det ubearbeidede ved å la det få plass i sinnet. Å gå ut av situasjonen for å få metodelyden “riktig” er unnlate å benytte anledningen til bearbeidelse. Eksempel D er av en annen art. Å anstrenge seg med vilje for å endre, fremmer ikke prosessen og kan derfor  betraktes som en meditasjonsfeil. Å starte på nytt er å bryte med det som er.

Skal du da bare la metodelyden forbli forvrengt eller uklar? Hvis du ikke klarer å endre det uten anstrengelse, skal du fortsette å meditere som man gjør. Da er du i kontakt med noe som påvirker ens evne til å gjenta lyden. Da endrer du ingenting ved å gå ut av situasjonen. Hvis du er i stand til å endre lyden uten anstrengelse er det fint. Da skal du benytte anledningen til endring. Det kan hende at du finner en ny innfallsvinkel til gjentakelsen. Lyden skal samspille med det spontane slik at det får plass. Det er å gjøre et trangt rom videre. Det er å agere slik at flere sider av en får rom.

Samstemt med ditt indre

Etter 3 år med meditasjon nesten hver dag ser jeg på meg selv som erfaren, selv om jeg vet at mange har meditert mye lenger. Likevel oppdaget jeg nytt i boken Mer å hente som jeg nylig kjøpte. Men det som uroet meg, var det som sto om “sensitiv introspeksjon” og omtalt med andre ord flere steder i boken. Det uroer meg fordi jeg ikke er noen sensitiv person. Å få til “finstemt samspill mellom viljebestemt egenaktivitet og sinnets spontanaktiviteter” står for meg som noe uoppnåelig. Jeg har mer enn nok med å gjenta lyden uten for mye anstrengelse. Hva går jeg glipp av når jeg ikke klarer det sensitive? Jeg får jo slappet av, men er det alt?

Å være sensitiv er ikke noe enten eller, det er mer dekkende å si mer eller mindre sensitiv. Det å

meditere er dessuten å øve seg på å være nær seg selv, på å være sensitiv på det som er inne i en.

Utgangspunktet er ikke viktig, Alle har noe å hente på å oppøve sensitivitet.

Å gjenta metodelyden så uanstrengt som mulig, hjelper deg til å være nær. Du skal ikke streve etter noe, ikke oppnå noe bestemt, men slippe metodelyden inn i det indre klima som er i sinnet. HVis du merker at det er avstand mellom metodelydgjentagelsen og andre tanker eller impulser, er utfordringen å forsøke å legge metodelygjentagelsen så nær det andre andre som mulig. Bilder som kan brukes på å beskrive denne prosessen er “å legge seg inntil”, “omslutte”,” samstemme”, lage harmoni mellom det du gjør, metodelydgjentagelsen og det som er der.”

En mediterende ungdom uttrykte seg slik: Metodelyden går litt automatisk rundt i utkanten av min

bevissthet, samtidig som jeg blir veldig opptatt av egne tanker. Utfordringen blir å inkludere lyden i oppmerksomheten uten å skyve bort tankene, å gi rom for begge deler uten at det blir noen konkurranse. Kanskje vil han da oppleve at meditasjonen ikke flyter så lett. Kanskje vil han lettere miste metodelyden. Selv om han umiddelbart ikke opplever det

så tilfredsstillende, vil han være mer i kontakt med sitt indre klima. Det er viktigere enn opplevelsen av at det er lett.

Når spontanaktiviteten preges av mye stress, vanskelig følelser eller kroppslige spenninger, forhold som vi ikke liker så godt, har vi lettere i distansere oss. Enkelt sagt, det er sider av oss selv som vi opplever som problematiske, som vi gjerne overser, eller ikke liker å være sensitiv og inkluderende i forhold til. Helst skulle vi se at dette ikke var en del av oss selv. overfor. Å være sensitiv er imidlertid å omfavne, inkludere ulike sider.

Dette er en viktig eksistensiell dimensjon ved meditasjonen. Å være nær ulike sider av en selv, er å øve seg på å gjenkjenne og kunne være nær de samme følelsene hos andre. Praksis med Acem-meditasjon utvikler således indre sensitivitet som er grunnlaget for å utvikle evnen til empati for andre mennesker.

Hvorfor sette av tid

I et par år har jeg vært ivrig til å meditere. Allerede første gang fant jeg ut at meditasjon var noe for meg. Jeg slappet godt av, tankene fikk slippe til og jeg fikk overskudd i hverdagen. Etter noen måneder fikk jeg motstand, men også det kom jeg gjennom med en helgeretrett og litt hjelp. Jeg skjønte at ikke alt trenger å være så enkelt. Så egentlig burde jeg takle det meste. Men likevel, til min undring, sluntrer jeg nå unna meditasjoner, mer og mer. Er jeg på vei til å slutte å meditere? Fortsatt tror jeg at meditasjon er noe for meg, men jeg fristes av så mye annet. Kan dere finne på noe motiverende?

For noen blir meditasjon en del av en livsstil. Å meditere er en helt naturlig del av hverdagen. Man finner alltid tid til noen minutter om det skulle bli trangt med tid. Hva den dypere motivasjonen er, er kanskje ikke så lett å sette ord på. Og at den varierer fra person til person, ser vi i våre møter med mediterende i veiledningsgrupper på retretter og ellers. Hva din motivasjon bunner i, er vel heller ikke så tydelig for deg.

Hva vi vil med hodet, stemmer ikke alltid med hva “hjertet” vil. Sagt på en annen måte: Vi har ulike krefter i oss som til tider motarbeider hverandre. Lyst versus plikt. Samvittighet versus drifter. Egodrift versus hensyn til andre. Ubevisste drivkrefter styrer oss mer enn vi liker å tenke. Og de påvirker det vi unngår og det vi foretrekker, det vi utsetter og det vi straks bruker tid på.

“Knut” er en stødig kar. Familiemann og trygg jobb i kommunen. Når han først tar et livsvalg, holder han på det. Det er utenkelig for ham å skille seg. Han bytter ikke jobb for ofte. Han har få, gode venner og liker å være ute i naturen. Han får ikke til å meditere hver dag, og sliter med negativ selvvurdering av utførelsen. Noen små, men viktige forandringer har han, og familien, likevel erfart. Barna opplever at deres pappa er mer tilstede når de henvender seg, og han deltar helhjertet i spill og lek med mer spontanitet. Han ser verdien med kontakt innover, forsterket etter en ukesretrett der han kom mer i kontakt med sine følelser.

“Grete” er en dynamisk, effektiv dame i 40-årene. Gift og tre barn. Hun har ikke mange ledige minutter i døgnet. Barna får oppmerksomheten og oppdragelsen de trenger. Trim er en selvfølge, gjerne tidlig på morgenen. Meditasjon er like selvfølgelig. Selv med sitt tette program får hun lagt inn tid til indre ro. Hun blir sett på som den som får til alt. Utenfra er det ikke så lett å oppdage en uro som plager henne. Gjennom veiledning har hun fått noe innsikt i hva som ligger bak uroen fra barndom og oppvekst. Uroen er også dempet. Hennes drivkraft for å meditere er å komme i kontakt med det som er bak uroen, som er den Grete som er mer henne selv. Det kan være et livslangt prosjekt som hun er motivert for.

“Knut” og “Grete” er bare to eksempler. Mennesker er forskjellige og har forskjellig motivasjon. En fellesnevner er kontakten innover. Det er lett å glemme at kontakten må dyrkes og stelles. Den kommer ikke av seg selv. Ha den i tankene når du vurderer å sette av tid til meditasjon. Vil jeg la kontakten innover glippe for meg?

Heller sove enn meditere?

I morgenmeditasjonen sovner jeg ofte. Vekkerklokken står på halv syv og jeg er trett når den ringer. Så setter jeg meg opp i sengen for å meditere. Jeg vet at dere anbefaler å gjøre morgentoalettet eller gjøre yoga før jeg mediterer, men da er fristelsen enda større til å legge meg for å sove videre. Den er der nå også. For jeg lurer på hvor stor vits det er å meditere når jeg likevel ofte sover mye av tiden. Kan jeg like gjerne sove?

Noen er alltid svært morgentrette og har da lett for å gå inn i søvn igjen når de setter seg for å meditere. I slike tilfeller kan det være en fordel å stå opp, vaske seg, dusje eller annet som gjør at du våkner før du setter deg for å meditere. Det er fint hvis du får det til. Men det er bedre å finne en løsning som fungerer enn en idealløsning som ikke gjennomføres.

Så er det spørsmålet om det er bedre å sove videre enn å meditere og sove under meditasjon. La oss først se på forskjellen mellom meditasjon og søvn. Man slapper jo godt av når man sover. Så hva er verdien av å gjenta metodelyden? Ledig gjentakelse av metodelyd utløser en avspenningsrefleks som ikke er viljestyrt. Avspenningen griper dypere enn søvn. Den griper dypere enn roen man får av en god spasertur. Den griper dypere enn ved å lytte på beroligende musikk. Acem-meditasjon er en metode for avspenning der metodelyd og ledighet er nødvendige elementer. Samt å la det som kommer spontant få være som det er. Oppmerksomheten søker metodelyden når man kan, mens tanker får komme og gå som de vil.

Dypere avspenning kan berøre noe i oss som har ligget avstengt lenge. Kanskje siden barndommen. Første reaksjon kan typisk være søvn, eller noe som likner på søvn. Man blir overveldet. Søvn som aktiveres gjennom meditasjon er derfor høyst velkommen. Det kan løsne på noe som har stivnet og som koster energi i hverdagen. Søvn forårsaket av tretthet har ikke samme verdi, men søvn er jo likevel viktig. Hvis du ikke selv klarer å finne ut hva slags søvn du har i meditasjon, kan du søke veiledning.

Trenger jeg å forstå?

I det siste har tanker kommet veltende over meg i meditasjonen. De er usammenhengende og kaotiske. Noen ganger sitter jeg og planlegger hva jeg skal si og hva jeg skal gjøre, sånn det vanligvis har vært. Men særlig etter en helgeretrett har tankene blitt overveldende. For det første trodde jeg at lange meditasjoner skulle gi meg ro. For det andre skjønner jeg ikke hva tankene forteller meg. Det kunne jeg heller ikke vente å forstå fikk jeg høre, men jeg har ikke slått meg til ro med det. Samtidig skal det sies at halvtimene har gått fort etter retretten.

Å praktisere regelmessig Acem-meditasjon er å sette i gang prosesser. Noen ganger er man i en rolig fase, andre ganger i en motstandsfylt fase. Noen ganger med rolig spontanaktivitet, andre ganger med uro. Prosessene er ikke viljestyrt og skal ikke være det hvis vi ønsker dypere utbytte av metoden. For den som er opptatt av å forstå og gjerne ha kontroll på det man tenker og gjør, er ikke dette så lett å ta inn over seg. Behovet for å kunne styre med hodet er ofte sentralt.

Forventningen om ro etter en retrett er forståelig. Og det er en vanlig erfaring. Men det hender at man aktiverer noe uferdig og ubearbeidet som man tar med hjem. Dette er avhengig hvor i prosessen man befinner seg. Tilførsel av ledighet gir ro. Nyåpning av ubearbeidet stoff skaper gjerne uro.

Meditasjonen kan oppleves mer meningsfull hvis man får økt innsikt etter at man har meditert. Men det er ikke så vanlig og slett ikke viktigst. Endringer skjer som følge av det vi gjør når vi mediterer. Ikke av hva vi forstår underveis eller etterpå. Det hender man oppdager at man håndterer ytre stress med større ro, eller at man er tryggere i visse situasjoner, eller at man våger å vise noen av sine svakere sider. Endringen har skjedd uten at forstanden har vært med. Vi har lett for å overvurdere verdien av intellektet. ”Bare jeg hadde skjønt hvorfor jeg reagerer så irrasjonelt så hadde jeg handlet annerledes”. Nei, forstanden er sjelden pådriver i forandringer. Forandringene skjer i forlengelsen av utallige små holdningsendringer som bidrar til økt ledighet under meditasjon.

Likevel har forståelse av metoden Acem-meditasjon betydning for utbyttet av meditasjon. Grunninstruksen må sitte, og vi trenger å få den repetert:

Metodelyden skal gjentas så lett og uanstrengt som det er naturlig.

Det spontane skal få lov å komme og gå uten at vi gjør noe med det, annet enn å mykt rette oppmerksomheten på metodelyden når vi er klar over at den er borte eller kommet i bakgrunnen.

Denne forståelsen bruker vi til å justere utførelsen underveis. Ikke med kraft og målrettet innsats, men enkelt og uanstrengt når det er mulig. Vi lærer at metatanker skal behandles som andre tanker, uten at vi skal gjøre som de sier. Vi lærere å godta at metodelyden kan bli avkortet hvis vi ikke kan tenke hel lyd uten anstrengelse. Vi lærer å godta at stemninger, følelser og tanker kan virke forstyrrende uten at vi skal jage dem bort. Vi gjentar lyden med ledighet og overlater det som ellers skjer til det ubevisste.

Men det å snakke om sin meditasjon med en annen mediterende eller i en gruppe, kan være fruktbart. Ikke for å forstå innholdet fra meditasjonen, men for å tillate tankene å flyte videre. Å dele tanker, følelser, bilder eller inntrykk fra kroppen med andre, vil ofte stimulere det spontane. Kanskje vi ser holdninger på en annen måte som åpner for mer ledighet.

Under en sommerretrett kommer temaer opp i veiledningsgrupper i flere runder. Da kan det som virker usammenhengende og uforståelig i starten etterhvert gi en demrende forståelse av hva som ligger under. Kanskje vil du se sammenhenger og knytninger til ditt liv som gir mening. Da er forståelse av innhold i meditasjonen relevant. Selv om det viktigste er å øke ledigheten i metodelydgjentakelsen som kan føre til positive endringer i livet man først erkjenner senere.